Uten Fremtid?

Et eller annet sted på Østlandet sitter det en gutt. Han er redd. Ikke et minutt går uten at han tenker på hvem som kommer for å hente han neste gang og ikke minst når..

Dessverre er dette en virkelighet som er kjent for mange norske barn som er i kontakt med barnevernet. De opplever å bli kasteballer i et system hvor det ser ut til alt handler om byråkrati og manglende ressurser. En av de mest aktuelle sakene for tiden er saken om Kjell Marius Klevstadberget. Det er sendt ut mailer til stortingsrepresentanter og det mobiliseres store krefter i Støttegruppen til familien på Facebook samt i forskjellige debattforum. Gutten selv har sendt ut skriv om sin opplevelse av det som har skjedd i hjelpegruppa. Dette har blitt kopiert rundt på forskjellige sider på nettet.

Man kan si mye om denne saken og dens opprinnelse, men i denne kommentaren er det ikke dette som er det viktige. Det som betyr noe her er en 13 år gammel gutt og hans fremtid. For ca 1.5 uker siden rømte Kjell Marius da han og en til fra Sole var ute sammen med 2 barnevernsansatte. Han selv ytrer som de fleste andre barn et sterkt ønske om å bo med sin mor. Da han ble hentet fra barnevernet ble han plassert i samme institusjon som hans bror døde i noe som selvfølgelig er skremmende nok i seg selv om han ikke skal bli konfrontert med tapet av broren hver dag.

Kjell Marius vet bedre enn noen andre hva som kan skje når man er i barnevernets varetekt og ikke får den hjelpen man har krav på fra verken barnevern eller helsevesenet. Han gir utrykk for at han ønsker å være som alle andre 13 åringer, bo hjemme og gå på skolen. Istedenfor lever han et liv i frykt for hva som skal skje med han videre. Hvor skal han bo? Hvilke hjelpetiltak settes i gang for at han skal kunne klare å bryte de mønstre som allerede er satt i familien? Hvordan skal han få den fremtiden han har krav på ifølge Menneskerettsloven.

Hva har han krav på?
Først og fremst skal vi se nærmere på hva har han faktisk krav på ifølge denne loven. Ifølge Menneskerettsloven Seksjon 1 så har Kjell Marius krav på sitt liv og frihet. Dette skal ikke tas fra han med mindre det er som resultat av rettskjennelse eller dom for straffbare handlinger. Han har også krav på å bli behandlet med respekt og ikke nedlatende atferd eller straffes uten grunn. Hans privatliv skal respekteres, det samme gjelder hans familie, hjem og hans korrespondanse. Han skal heller ikke diskrimineres på bakgrunn av ting som f. eks religion, språk, kjønn, politiske syn eller sosial bakgrunn. Det står også klart i Menneskerettighetene P1-A2 at han har rett på en utdannelse. (Jeg tar ikke hensyn til artikkel 9 i FN’s konvensjon om barnas rettigheter, da jeg ikke vet noe om bakgrunnen for hvorfor barnevernet/fylkesnemd ikke vil la gutten bo hos en av foreldrene.) Art.12 samme sted sier derimot at han faktisk har krav på å bli hørt og at hans ønsker skal tas hensyn til så lenge han er moden/gammel nok til det. Han har også ifølge Art.19 krav på at hans omsorg blir behandlet med effektive prosedyrer og at det blir satt i gang nødvendige tiltak i hjemmet. I Art. 24 sikres han høyeste oppnåelige helsestandard og behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering.

Så, vi har her en gutt som virkelig ønsker å bo hos sin mor som igjen virker å ha et stort støtteapparat rundt seg. Dette ønsket blir ifølge mor og gutten selv ikke respektert. Det som så skjer er at han settes inn i en institusjon hvor han har begrenset kontakt med omverden, ergo hans frihet tas fra han. Det kan selvsagt diskuteres om dette her er på grunn av kriminelle handlinger, men det er så vidt meg bekjent ingen dommer som tilsier at han skal være på institusjon. Om så var, så er dette her en 13 år gammel gutt, ikke en 45 år gammel vaneforbryter. Denne gutten har fremdeles en sjanse. Det sies også at han ikke har fått skolegang siden 2004. Hvordan kan det ha seg at en etat som sier den skal verne barna og hjelpe dem i vanskelige livssituasjoner her gjør det verre ved å ta fra gutten den faktisk obligatoriske utdannelsen han har krav på? Han isoleres på samme måte som hans eldre bor Knut Michael; besøksforbud, mobilforbud og brevforbud. I fengsel forsvares dette ofte med fare for bevisforspillelse og er gjerne en del av straffen. Hvordan forsvares dette på en institusjon for barn?

Kjell Marius skal heller ikke diskrimineres på grunn av sin sosiale bakgrunn. Om hans bror har vært inne i barnevernet eller om hans mor har hatt det vanskelig betyr ikke nødvendigvis at Kjell Marius havner i samme problemer som andre i sin familie. Han skal med andre ord gis en sjanse på tross av sin families bakgrunn ikke settes inn i en institusjon uten frihet og mulighet til å utvikle seg i riktig retning. Dette er en kompleks sak og jeg har bare sett på noen få momenter i saken til nå, og allerede er det altså klart at det er flere brudd på menneskerettighetene i denne saken.

Det er ikke rart at disse to med familie slåss hardt mot barnevernet med tanke på hva deres kontakt med barnevernet allerede har kostet dem; en sønn og en bror. Igjen sitter en mor som desperat forsøker å få sin sak frem til de rette instanser mens hun sørger over sin døde sønn og prøver å hjelpe Kjell Marius så godt hun kan. Hun er selvsagt livredd for at det samme skal skje med han som med broren. Igjen sitter også en ung gutt på 13 år. Han har et helt liv foran seg om han bare får den hjelpen han trenger I DAG. Han ser et system som ikke fungerer og som har skadet familien, at han mangler tillit til dem er helt normalt. At han frykter dem etter behandling han har fått, er helt normalt. At han sørger etter tapet av broren er helt normalt. At barnevernet ikke tar hensyn til noe av dette er ikke normalt.

Så hva burde blitt gjort videre i denne saken?
Som sagt, jeg konsentrerer meg ikke noe om hva som er årsaken til hvorfor familien er i denne situasjonen, da det er urelevant. Det som er fokus i refleksjonene her er hva som på lang sikt vil være det beste for Kjell Marius. Det er i hvert fall ikke å bli sperret inn på en institusjon hvor han blir isolert fra omverdenen. Er det å være hjemme hos mor og støtteapparat? Det vet jeg ikke, jeg kjenner dem ikke. Skal hans ønske telle og har moren og støtteapparatet ressurser til å ha han hjemme, samt ta imot og fullføre nødvendige tiltak som sikrer hans fysiske, psykiske og sosiale helse, så ser jeg ingen grunn til at gutten skal være plassert et sted han selv frykter. Han er dessuten i en periode av livet hvor sosialiseringsprosessen er særdeles viktig. Han går inn i den perioden hvor foreldrenes meninger har mindre å si, det er kompisene og den input han får utenfra som betyr noe. Han frarøves derimot denne muligheten når han er isolert på institusjon, gjerne med andre gutter i samme situasjon som han.

Så si meg, når skal denne gutten få en sjanse? Er det ikke på tide at systemet slutter å kjempe OM han, og isteden kjemper FOR han? De har ressursene og kunnskapen til det om de bare vil. De bruker jo mangfoldige ressurser på å jakte han ned, hvorfor ikke bruke den på en mer konstruktiv måte?

Informerer om at dette er en kommentar basert på det jeg har sett om saken i forskjellige medier, noen av dem er det linket til her.


Kilder:

http://www.lovdata.no/all/hl-19990521-030.html#EMKE-P1-A2
http://www.lovdata.no/all/hl-19990521-030.html#BKN-A9
http://linnearett.blogspot.com/2011/01/familien-klevstadberget.html
http://www.knut.com/ordskifte/knut_michael_16.html
http://norgespartiet.no/barnevern/205-ann-helen-klevstadberget-og-hennes-kamp-for-sine-barn.html