Å hetse eller ikke hetse

Internett og sosiale samfunn har ført til at flere og flere benytter seg av det som kalles ytringsfrihet. Mennesker som ellers ikke hadde blitt hørt eller som ikke når igjennom til media eller politikere har nå gylne sjanser til å få frem sin side av sin sak. Men hvor går grensene for hva som er greit å dele?
Av Jessica Ryan

Ytringsfriheten er en av de viktigste grunnsteinene i ethvert demokrati og i er grunnlovsfestet i Norge. Den er også innlemmet i FN’s menneskerettighetserklæring i artikkel 18, 19 og 20. Så hva er egentlig ytringsfrihet? I FN’s menneskerettighetserklæringen står det følgende:

• Artikkel 18 - Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
• Artikkel 19 - Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
• Artikkel 20 - Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.

Med andre ord så kan vi se at ytringsfriheten skal sikre oss frihet til å ha og uttøve hvilken religion vi ønsker. Den gir oss også rett til å ha og utrykke meninger samt innhente informasjon som vi trenger for å danne våre meninger selvstendig. Dette kan vi gjøre på tvers av landegrenser, og internett er regnet litt som et fristed her i Norge. Er det virkelig slik at ytringsfriheten skal gå foran alt? Eller finnes det faktiske begrensninger på ytringsfriheten vår?

Nå kommer vi inn på noe som er et kinkig tema som berører mange. Internett er blitt et viktig verktøy for marginaliserte grupper som opplever urettferdig behandling i stat og kommune. Hvor går grensen for hva de har lov til å legge ut og ikke? I paragraf 100 i grunnloven står det om ytringsfrihet, men lite om dens begrensninger. Skal man bli pirkete kan man si at denne loven ikke sier annet enn at ytringsfrihet BØR finne sted, det står ikke at den SKAL finne sted. Det står også at frimodige ytringer om stat og hvilken som helst gjenstand er tillat. Vil dette si at man kan si hva som helst om hvem som helst, hvor som helst? Videre står det at sensur ikke skal forekomme med mindre det er for å hindre at barn og unge blir skadet. Det står dessuten at man har innsyn i offentlige papirer og prosesser.

§ 100.
Ytringsfrihed bør finde Sted.
Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse.

Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov. Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grænser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og
oplyst offentlig Samtale.

Faktisk må man inn i straffeloven for å finne paragrafer som kan gi noen form for begrensing på ytringsfriheten. Personer som mener de har vært utsatt for overgrep av offentlige ansatte gjemmer seg gjerne bak ytringsfriheten når de for eksempel henger ut offentlig ansatte. Men ser man i straffeloven paragraf 155 så ser vi at man ikke har lov til å utøve trusler eller vold for å påvirke en offentlig tjenestemann.

§ 155. Vold eller trusler mot offentlig tjenestemann
Den som ved vold eller trusler påvirker en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling, eller søker å oppnå dette, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.

Med offentlig tjenestemann menes enhver som utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, eller som har slik kompetanse i kraft av sin stilling. Som offentlig tjenestemann anses også militære vakter, enhver som pliktmessig eller etter oppfordring yter bistand til offentlig tjenestemann, eller sikrer dennes arbeidsplass.

Første ledd gjelder også for lovbrudd mot Den internasjonale straffedomstols tjenestemenn. Dersom det gjelder gjensidig, kan Kongen bestemme at første ledd også skal anvendes på lovbrudd mot tjenestemenn i et annet lands offentlige myndighet og i mellomstatlige organisasjoner som Norge er eller blir medlem av.

Det er heller ikke lov til å oppfordre til straffbare handlinger. Dette er noe som er observert i for eksempel ekstreme antibarnevern miljøer. Der oppfordrer enkelte til å ta med barnet og reise ut av landet før tvungen omsorgsovertagelse iverksettes. Skal dette være greit å gjøre? Er det å anse som støtte til foreldre og barn i vanskelige situasjoner, eller som oppfordring til straffbare handlinger?

§ 183. Oppfordring til en straffbar handling
Den som offentlig oppfordrer noen til å iverksette en straffbar handling, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.

Ifølge paragraf 185 i straffeloven har man heller ikke lov til å komme med hatefulle ytringer basert på religion, livssyn, legning, etnisk opprinnelse eller eventuelle nedsatte funksjonsevne.

§ 185. Hatefulle ytringer
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion
eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.

Det settes også en grense i forhold til ytringsfriheten når det kommer til trusler. Dette vil si at man ikke kan true med straffbare handlinger for å skape frykt. Det skal tas hensyn til hvor alvorlig trusselen er og hvem den er rettet mot, hvem som truer og hvordan det trues.

§ 263. Trusler
Den som i ord eller handling truer med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

§ 264. Grove trusler
Grove trusler straffes med fengsel inntil 3 år. Ved avgjørelsen av om trusselen er grov skal det særlig legges vekt på om den er rettet mot en forsvarsløs person, om den er fremsatt uprovosert eller av flere i fellesskap, og om den er motivert av fornærmedes hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne.

Det finnes også paragrafer som sier at man ikke har lov å krenke andre med skremmende, plagsom eller annen hensynsløs atferd. At man ikke skal krenke privatlivets fred gjennom for eksempel offentlig meddelelse. Har den krenkede selv fremkalt den offentlige meddelelse ved krenkende atferd kan man se bort fra første delen av paragraf 267.

§ 266. Hensynsløs atferd
Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.

§ 267. Krenkelse av privatlivets fred
Den som gjennom offentlig meddelelse krenker privatlivets fred, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse på den som bare har
deltatt ved teknisk bistand eller distribusjon av et blad eller tidsskrift
produsert i riket. Tilsvarende gjelder for kringkastingssendinger.

Straff etter første ledd kan bortfalle dersom meddelelsen var fremkalt av den
fornærmede selv ved utilbørlig atferd, eller meddelelsen er blitt gjengjeldt ved
en krenkelse av privatlivets fred eller en kroppskrenkelse.

Man bør også forvisse seg om at den informasjonen man sender ut eller videresender faktisk er riktig, ellers kan det gå inn under paragrafer om bedrageri.

§ 371. Bedrageri
Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning
a) fremkaller, styrker eller utnytter en villfarelse og derved rettsstridig forleder noen til å gjøre eller unnlate noe som volder tap eller fare for tap for noen, eller
b) bruker uriktig eller ufullstendig opplysning, endrer data eller datasystem,
disponerer over et kredittkort eller debetkort som tilhører en annen, eller på
annen måte uberettiget påvirker resultatet av en automatisert databehandling, og
derved volder tap eller fare for tap for noen.

Det er altså mange lover man har å forholde seg til, og så kan man stille seg spørsmål om hvilke av disse paragrafene som kan brukes i forhold til ytringsfrihet på nett. Skal ytringsfriheten begrenses av hensyn til stat, organisasjoner eller personer? Hvor går grensene for hva man kan si om hvem og hvor? Foreløpig ser det ut til at det eneste som har noe å si i denne sammenhengen er sunn fornuft. Så dagens oppfordring er å ikke gjør noe annet mot folk på internett enn du ville gjort mot dem i live.

Spesifiserer at nevnte grupper kun er brukt som eksempel basert på observert adferd i åpne fora.