Film for folket eller kritikere?

For et par uker ble den norske filmen PAX sluppet ut. Den har blitt slaktet nedenom og hjem av de fleste unntatt meg og en i Fredrikstad Blad ettersom jeg har forstått. Er det slik at de norske filmene som dreier seg om alt annet enn våpen og action er så dårlige at de aldri burde vært lagd?

Helt siden jeg var liten har jeg vært lidenskaplig opptatt av film. Filmene har gitt med mye glede, de har hjulpet meg å sette ord på ting i tøffe perioder og noen av dem har unektelig vært så dårlige at jeg til slutt bare har skrudd dem av for aldri å se dem igjen.Film er underholdning, men det kan også være så mangt for mange.

De siste årene har vi sett at den norske filmen har blomstret, men med få kvinnelige regissører i høysetet. Annette Sjursen kaller Pax for sitt hjertebarn, noe som viser i hele gjennomførelsen av filmen. HUn ble for alvor kjent som regissør her i Norge med filmen Min misunnelige frisør, en film som ble rost opp i skyene i 2004 når den kom ut. Manuset var basert på Lars Saabye Christensens novelle Min misunnelige frisør og de samarbeidet om utarbeidelsen av manuset. Når da samme person som har laget en kritikerrost film, som folk også likte, kommer tilbake og ber filminsistuttet om støtte til nytt prosjekt, så er det logisk at det blir både tatt alvorlig og godkjent uansett hvilket kjønn regissøren var.

Prinsippene var til stede for at det skulle bli en ny inntektsbringende, god og populær film. Allikevel går Nikolaj Frobenius ut i landets aviser og hevder at han som konsulent i NFI faktisk måtte forholde seg til en kjønnskvotering, og at dette var årsaken til at PAX fikk støtte, fordi regissøren var en kvinne. Han har også sagt at han har angret denne avgjørelsen i ettertid blant annet fordi manuset ble endret til det ugjennkjennelige ifølge han. Jeg har ikke lest det originale manuset, så om det er endret eller ikke aner jeg ikke, og helt ærlig? Det bryr meg ikke. Alle regissører har kreativ frihet og skal selv stå for det produktet de leverer ut. Om det innebærer endringer underveis for å følge regissørens visjoner? Javel, go for it! Det er deres film, det er deres kreative prosess, det er deres kreative resultat, uansett hvilket kjønn de er.

Filmen har hatt dårlige besøkstall til nå ja, men det betyr ikke at filmen er dårlig. Ja, filmanmelderne har dømt den nedenom og hjem, men er det fordi at den er dårlig, eller dømmer de filmen fordi den er norsk og fra en kvinnelig regissør? Ja, man kan jo spekulere i det til man blir både blå og grønn. Men det som er helt sikkert er at smaken er som baken. Det handler om hva en film gir deg når du går og ser den. Det handler om de følelser den fremkaller hos deg når du sitter i kinosalen klar for en opplevelse. Ser man på filmweb er det mange publikummere som har fått mye ut av filmen. Der kritikere har gitt fra 1 til 3 på terningen har et gjennomsnitt av 346 personer gitt filmen en 4 på terningen. Så hvem har rett?

Og jeg? Jeg elsket filmen. I en tid hvor vi preges av at alt skal være perfekt er det godt å bli påminnet om at livet består av mer enn fine hus, vakre kropper og nydelige klær. Det består av følelser, både gode og vonde. Det består av problemer, såvel som lykkelige stunder. Gjennom de vanskelige stundene lærer vi oss å sette pris på og se de gode stundene for det de er. Vi har kropper som ikke er perfekte og deler av kroppene kan faktisk feile, og det kan skje hvem som helst. Vi har også mennesker som er villige til å donere bort sine organer til de som trenger dem for å kunne leve videre.Vi har mennesker som blir stilt ovenfor vanskelige valg som bestemmer liv eller død. Ja, denne filmen er full av alt dette, men den er ikke pretensiøs. Den gjør det hele på en enkel og vakker måte med et flott og overbevisende skuespillergalleri. Og ja, jeg er kvinne, men ingen rødstrømpe. Jeg mener man skal tildeles midler fordi det er tro på prosjektet, ikke fordi man er kvinne eller mann.

Å hetse eller ikke hetse

Internett og sosiale samfunn har ført til at flere og flere benytter seg av det som kalles ytringsfrihet. Mennesker som ellers ikke hadde blitt hørt eller som ikke når igjennom til media eller politikere har nå gylne sjanser til å få frem sin side av sin sak. Men hvor går grensene for hva som er greit å dele?
Av Jessica Ryan

Ytringsfriheten er en av de viktigste grunnsteinene i ethvert demokrati og i er grunnlovsfestet i Norge. Den er også innlemmet i FN’s menneskerettighetserklæring i artikkel 18, 19 og 20. Så hva er egentlig ytringsfrihet? I FN’s menneskerettighetserklæringen står det følgende:

• Artikkel 18 - Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
• Artikkel 19 - Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
• Artikkel 20 - Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.

Med andre ord så kan vi se at ytringsfriheten skal sikre oss frihet til å ha og uttøve hvilken religion vi ønsker. Den gir oss også rett til å ha og utrykke meninger samt innhente informasjon som vi trenger for å danne våre meninger selvstendig. Dette kan vi gjøre på tvers av landegrenser, og internett er regnet litt som et fristed her i Norge. Er det virkelig slik at ytringsfriheten skal gå foran alt? Eller finnes det faktiske begrensninger på ytringsfriheten vår?

Nå kommer vi inn på noe som er et kinkig tema som berører mange. Internett er blitt et viktig verktøy for marginaliserte grupper som opplever urettferdig behandling i stat og kommune. Hvor går grensen for hva de har lov til å legge ut og ikke? I paragraf 100 i grunnloven står det om ytringsfrihet, men lite om dens begrensninger. Skal man bli pirkete kan man si at denne loven ikke sier annet enn at ytringsfrihet BØR finne sted, det står ikke at den SKAL finne sted. Det står også at frimodige ytringer om stat og hvilken som helst gjenstand er tillat. Vil dette si at man kan si hva som helst om hvem som helst, hvor som helst? Videre står det at sensur ikke skal forekomme med mindre det er for å hindre at barn og unge blir skadet. Det står dessuten at man har innsyn i offentlige papirer og prosesser.

§ 100.
Ytringsfrihed bør finde Sted.
Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse.

Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov. Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grænser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og
oplyst offentlig Samtale.

Faktisk må man inn i straffeloven for å finne paragrafer som kan gi noen form for begrensing på ytringsfriheten. Personer som mener de har vært utsatt for overgrep av offentlige ansatte gjemmer seg gjerne bak ytringsfriheten når de for eksempel henger ut offentlig ansatte. Men ser man i straffeloven paragraf 155 så ser vi at man ikke har lov til å utøve trusler eller vold for å påvirke en offentlig tjenestemann.

§ 155. Vold eller trusler mot offentlig tjenestemann
Den som ved vold eller trusler påvirker en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling, eller søker å oppnå dette, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.

Med offentlig tjenestemann menes enhver som utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, eller som har slik kompetanse i kraft av sin stilling. Som offentlig tjenestemann anses også militære vakter, enhver som pliktmessig eller etter oppfordring yter bistand til offentlig tjenestemann, eller sikrer dennes arbeidsplass.

Første ledd gjelder også for lovbrudd mot Den internasjonale straffedomstols tjenestemenn. Dersom det gjelder gjensidig, kan Kongen bestemme at første ledd også skal anvendes på lovbrudd mot tjenestemenn i et annet lands offentlige myndighet og i mellomstatlige organisasjoner som Norge er eller blir medlem av.

Det er heller ikke lov til å oppfordre til straffbare handlinger. Dette er noe som er observert i for eksempel ekstreme antibarnevern miljøer. Der oppfordrer enkelte til å ta med barnet og reise ut av landet før tvungen omsorgsovertagelse iverksettes. Skal dette være greit å gjøre? Er det å anse som støtte til foreldre og barn i vanskelige situasjoner, eller som oppfordring til straffbare handlinger?

§ 183. Oppfordring til en straffbar handling
Den som offentlig oppfordrer noen til å iverksette en straffbar handling, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.

Ifølge paragraf 185 i straffeloven har man heller ikke lov til å komme med hatefulle ytringer basert på religion, livssyn, legning, etnisk opprinnelse eller eventuelle nedsatte funksjonsevne.

§ 185. Hatefulle ytringer
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion
eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.

Det settes også en grense i forhold til ytringsfriheten når det kommer til trusler. Dette vil si at man ikke kan true med straffbare handlinger for å skape frykt. Det skal tas hensyn til hvor alvorlig trusselen er og hvem den er rettet mot, hvem som truer og hvordan det trues.

§ 263. Trusler
Den som i ord eller handling truer med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

§ 264. Grove trusler
Grove trusler straffes med fengsel inntil 3 år. Ved avgjørelsen av om trusselen er grov skal det særlig legges vekt på om den er rettet mot en forsvarsløs person, om den er fremsatt uprovosert eller av flere i fellesskap, og om den er motivert av fornærmedes hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne.

Det finnes også paragrafer som sier at man ikke har lov å krenke andre med skremmende, plagsom eller annen hensynsløs atferd. At man ikke skal krenke privatlivets fred gjennom for eksempel offentlig meddelelse. Har den krenkede selv fremkalt den offentlige meddelelse ved krenkende atferd kan man se bort fra første delen av paragraf 267.

§ 266. Hensynsløs atferd
Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.

§ 267. Krenkelse av privatlivets fred
Den som gjennom offentlig meddelelse krenker privatlivets fred, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse på den som bare har
deltatt ved teknisk bistand eller distribusjon av et blad eller tidsskrift
produsert i riket. Tilsvarende gjelder for kringkastingssendinger.

Straff etter første ledd kan bortfalle dersom meddelelsen var fremkalt av den
fornærmede selv ved utilbørlig atferd, eller meddelelsen er blitt gjengjeldt ved
en krenkelse av privatlivets fred eller en kroppskrenkelse.

Man bør også forvisse seg om at den informasjonen man sender ut eller videresender faktisk er riktig, ellers kan det gå inn under paragrafer om bedrageri.

§ 371. Bedrageri
Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning
a) fremkaller, styrker eller utnytter en villfarelse og derved rettsstridig forleder noen til å gjøre eller unnlate noe som volder tap eller fare for tap for noen, eller
b) bruker uriktig eller ufullstendig opplysning, endrer data eller datasystem,
disponerer over et kredittkort eller debetkort som tilhører en annen, eller på
annen måte uberettiget påvirker resultatet av en automatisert databehandling, og
derved volder tap eller fare for tap for noen.

Det er altså mange lover man har å forholde seg til, og så kan man stille seg spørsmål om hvilke av disse paragrafene som kan brukes i forhold til ytringsfrihet på nett. Skal ytringsfriheten begrenses av hensyn til stat, organisasjoner eller personer? Hvor går grensene for hva man kan si om hvem og hvor? Foreløpig ser det ut til at det eneste som har noe å si i denne sammenhengen er sunn fornuft. Så dagens oppfordring er å ikke gjør noe annet mot folk på internett enn du ville gjort mot dem i live.

Spesifiserer at nevnte grupper kun er brukt som eksempel basert på observert adferd i åpne fora.

Uten Fremtid?

Et eller annet sted på Østlandet sitter det en gutt. Han er redd. Ikke et minutt går uten at han tenker på hvem som kommer for å hente han neste gang og ikke minst når..

Dessverre er dette en virkelighet som er kjent for mange norske barn som er i kontakt med barnevernet. De opplever å bli kasteballer i et system hvor det ser ut til alt handler om byråkrati og manglende ressurser. En av de mest aktuelle sakene for tiden er saken om Kjell Marius Klevstadberget. Det er sendt ut mailer til stortingsrepresentanter og det mobiliseres store krefter i Støttegruppen til familien på Facebook samt i forskjellige debattforum. Gutten selv har sendt ut skriv om sin opplevelse av det som har skjedd i hjelpegruppa. Dette har blitt kopiert rundt på forskjellige sider på nettet.

Man kan si mye om denne saken og dens opprinnelse, men i denne kommentaren er det ikke dette som er det viktige. Det som betyr noe her er en 13 år gammel gutt og hans fremtid. For ca 1.5 uker siden rømte Kjell Marius da han og en til fra Sole var ute sammen med 2 barnevernsansatte. Han selv ytrer som de fleste andre barn et sterkt ønske om å bo med sin mor. Da han ble hentet fra barnevernet ble han plassert i samme institusjon som hans bror døde i noe som selvfølgelig er skremmende nok i seg selv om han ikke skal bli konfrontert med tapet av broren hver dag.

Kjell Marius vet bedre enn noen andre hva som kan skje når man er i barnevernets varetekt og ikke får den hjelpen man har krav på fra verken barnevern eller helsevesenet. Han gir utrykk for at han ønsker å være som alle andre 13 åringer, bo hjemme og gå på skolen. Istedenfor lever han et liv i frykt for hva som skal skje med han videre. Hvor skal han bo? Hvilke hjelpetiltak settes i gang for at han skal kunne klare å bryte de mønstre som allerede er satt i familien? Hvordan skal han få den fremtiden han har krav på ifølge Menneskerettsloven.

Hva har han krav på?
Først og fremst skal vi se nærmere på hva har han faktisk krav på ifølge denne loven. Ifølge Menneskerettsloven Seksjon 1 så har Kjell Marius krav på sitt liv og frihet. Dette skal ikke tas fra han med mindre det er som resultat av rettskjennelse eller dom for straffbare handlinger. Han har også krav på å bli behandlet med respekt og ikke nedlatende atferd eller straffes uten grunn. Hans privatliv skal respekteres, det samme gjelder hans familie, hjem og hans korrespondanse. Han skal heller ikke diskrimineres på bakgrunn av ting som f. eks religion, språk, kjønn, politiske syn eller sosial bakgrunn. Det står også klart i Menneskerettighetene P1-A2 at han har rett på en utdannelse. (Jeg tar ikke hensyn til artikkel 9 i FN’s konvensjon om barnas rettigheter, da jeg ikke vet noe om bakgrunnen for hvorfor barnevernet/fylkesnemd ikke vil la gutten bo hos en av foreldrene.) Art.12 samme sted sier derimot at han faktisk har krav på å bli hørt og at hans ønsker skal tas hensyn til så lenge han er moden/gammel nok til det. Han har også ifølge Art.19 krav på at hans omsorg blir behandlet med effektive prosedyrer og at det blir satt i gang nødvendige tiltak i hjemmet. I Art. 24 sikres han høyeste oppnåelige helsestandard og behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering.

Så, vi har her en gutt som virkelig ønsker å bo hos sin mor som igjen virker å ha et stort støtteapparat rundt seg. Dette ønsket blir ifølge mor og gutten selv ikke respektert. Det som så skjer er at han settes inn i en institusjon hvor han har begrenset kontakt med omverden, ergo hans frihet tas fra han. Det kan selvsagt diskuteres om dette her er på grunn av kriminelle handlinger, men det er så vidt meg bekjent ingen dommer som tilsier at han skal være på institusjon. Om så var, så er dette her en 13 år gammel gutt, ikke en 45 år gammel vaneforbryter. Denne gutten har fremdeles en sjanse. Det sies også at han ikke har fått skolegang siden 2004. Hvordan kan det ha seg at en etat som sier den skal verne barna og hjelpe dem i vanskelige livssituasjoner her gjør det verre ved å ta fra gutten den faktisk obligatoriske utdannelsen han har krav på? Han isoleres på samme måte som hans eldre bor Knut Michael; besøksforbud, mobilforbud og brevforbud. I fengsel forsvares dette ofte med fare for bevisforspillelse og er gjerne en del av straffen. Hvordan forsvares dette på en institusjon for barn?

Kjell Marius skal heller ikke diskrimineres på grunn av sin sosiale bakgrunn. Om hans bror har vært inne i barnevernet eller om hans mor har hatt det vanskelig betyr ikke nødvendigvis at Kjell Marius havner i samme problemer som andre i sin familie. Han skal med andre ord gis en sjanse på tross av sin families bakgrunn ikke settes inn i en institusjon uten frihet og mulighet til å utvikle seg i riktig retning. Dette er en kompleks sak og jeg har bare sett på noen få momenter i saken til nå, og allerede er det altså klart at det er flere brudd på menneskerettighetene i denne saken.

Det er ikke rart at disse to med familie slåss hardt mot barnevernet med tanke på hva deres kontakt med barnevernet allerede har kostet dem; en sønn og en bror. Igjen sitter en mor som desperat forsøker å få sin sak frem til de rette instanser mens hun sørger over sin døde sønn og prøver å hjelpe Kjell Marius så godt hun kan. Hun er selvsagt livredd for at det samme skal skje med han som med broren. Igjen sitter også en ung gutt på 13 år. Han har et helt liv foran seg om han bare får den hjelpen han trenger I DAG. Han ser et system som ikke fungerer og som har skadet familien, at han mangler tillit til dem er helt normalt. At han frykter dem etter behandling han har fått, er helt normalt. At han sørger etter tapet av broren er helt normalt. At barnevernet ikke tar hensyn til noe av dette er ikke normalt.

Så hva burde blitt gjort videre i denne saken?
Som sagt, jeg konsentrerer meg ikke noe om hva som er årsaken til hvorfor familien er i denne situasjonen, da det er urelevant. Det som er fokus i refleksjonene her er hva som på lang sikt vil være det beste for Kjell Marius. Det er i hvert fall ikke å bli sperret inn på en institusjon hvor han blir isolert fra omverdenen. Er det å være hjemme hos mor og støtteapparat? Det vet jeg ikke, jeg kjenner dem ikke. Skal hans ønske telle og har moren og støtteapparatet ressurser til å ha han hjemme, samt ta imot og fullføre nødvendige tiltak som sikrer hans fysiske, psykiske og sosiale helse, så ser jeg ingen grunn til at gutten skal være plassert et sted han selv frykter. Han er dessuten i en periode av livet hvor sosialiseringsprosessen er særdeles viktig. Han går inn i den perioden hvor foreldrenes meninger har mindre å si, det er kompisene og den input han får utenfra som betyr noe. Han frarøves derimot denne muligheten når han er isolert på institusjon, gjerne med andre gutter i samme situasjon som han.

Så si meg, når skal denne gutten få en sjanse? Er det ikke på tide at systemet slutter å kjempe OM han, og isteden kjemper FOR han? De har ressursene og kunnskapen til det om de bare vil. De bruker jo mangfoldige ressurser på å jakte han ned, hvorfor ikke bruke den på en mer konstruktiv måte?

Informerer om at dette er en kommentar basert på det jeg har sett om saken i forskjellige medier, noen av dem er det linket til her.


Kilder:

http://www.lovdata.no/all/hl-19990521-030.html#EMKE-P1-A2
http://www.lovdata.no/all/hl-19990521-030.html#BKN-A9
http://linnearett.blogspot.com/2011/01/familien-klevstadberget.html
http://www.knut.com/ordskifte/knut_michael_16.html
http://norgespartiet.no/barnevern/205-ann-helen-klevstadberget-og-hennes-kamp-for-sine-barn.html

Hva er egentlig en ”journalist”?

De siste ukene har jeg sett at det diskuteres en del i diverse grupper på Facebook hva en journalist er. Vær Varsom plakaten trekkes stadig frem og tolkes i hytt og pevær. Så hva er egentlig en journalist og hvilket ansvar har journalisten?

MERK: Dette er en redegjørelse for det som står i Vær Varsom Plakaten.

Først og fremst er det viktig å få frem at tittelen Journalist ikke er beskyttet, noe som betyr at hvem som helst kan si de er journalister. Det som definerer arbeidet en journalist gjør er innsamling og formidling av informasjon. For de som er journalist av yrke er det viktig å ha en definerbar rolle. Dette har Vær Varsom Plakaten hjulpet til med, samtidig som den legger klare retningslinjer for hvordan pressen skal fungere i vårt samfunn. Er man utøvende journalist vil man også få tilgang til norsk og internasjonalt pressekort fra Norsk Presseforbund.

En annen måte å vise tilhørighet til yrkesgruppen er gjennom medlemskap i fellesorganisasjoner som blant annet Norsk Journalistlag og Norsk redaktørforening. Disse to foreningene utgjør sammen med 11 andre bedrifter og foreninger; Norsk Presseforbund. For mange er også selve utdanningen som journalist veldig viktig. Men det finnes mange måter å bli journalist på. Man kan velge den tradisjonelle veien gjennom for eksempel Norsk journalisthøgskole, eller man kan velge bestemte fagområder som kriminologi, statsvitenskap og økonomi. Velger man den siste veien kan det være lurt å legge inn noen journalistiske fag for å få inn skriveteknikkene og terminologi.

Pressen, en statsmakt.
Vær Varsom Plakaten gir utrykk for de etiske normer som pressen skal forholde seg til og er vedtatt av Norsk Presseforbund og er sist revidert i 2008. VVP sier klart og tydelig at en fri og uavhengig presse er viktig i et demokrati. Videre at pressen skal informere, debattere og drive samfunnskritikk. Den skal og sørge for at ulike syn kommer til utrykk. Pressen skal heller ikke gi etter for press fra noen som vil hindre fri informasjonsformidling, åpen debatt eller fri adgang til kilder. Pressen skal også sette et kritisk søkelys på hvordan media håndterer seg selv og sin rolle i samfunnet. Men den skal også informere om overgrep eller forsømmelse fra det offentlige, private foretak eller institusjoner.

Journalisten og integritet
Del to i VVP tar for seg integritet og ansvar. Her står det klart og ettertrykkelig at journalisten selv må verne om sin integritet og troverdighet. Dette for at ingen skal kunne påvirke journalisten og det redaksjonelle innholdet basert på økonomi eller ideologi. Derfor skal heller ikke journalsiter ha tilknytninger som kan skape interessekonflikter og man må så langt som mulig unngå å inneha dobbeltroller. Er man redaksjonell medarbeider skal man ikke utnytte stillingen for å oppnå private fordeler og man kan ikke tvinges til å gjøre noe som strider mot ens egen overbevisning. Det skal dessuten være et klart skille mellom reklame og redaksjonelt innhold. Sponsing skal ikke påvirke det redaksjonelle innholdet.

Journalisten og kildene
Så langt det er mulig og med mindre det stilles spesielle krav til kildevern, skal kildene kunne identifiseres. Man skal også stille strenge krav til kildekritikk. Alt av informasjon skal kunne dokumenteres og kildene relevante for de aktuelle sakene. Man skal være spesielt på vakt når det dreier seg om anonyme kilder, tilbud om eksklusivt materiale og kjøpt av informasjon fra kilder. Når man så er i kontakt med kildene skal premissene for intervju og kontakt være klare. Pressen skal også verne om sine kilder. Kilder skal ikke navngis hvis informasjon er gitt i fortrolighet.

Sitater skal gjengis så presist som mulig uten å endre meningen i teksten. Det skal kun korrigeres eventuelle feil i det intervjuobjektet sier og det er bare de med myndighet i gitt redaksjon som kan redigere eller endre presentasjonen. I den redaksjonelle prosessen så skal man alltid ha i bakhodet at det er ikke sikkert kilden skjønner konsekvensene av sine egne uttalelser. Man skal ikke misbruke følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Det er også viktig å huske på at mennesker som har opplevd traumatiske hendelser og befinner seg i sjokktilstand eller sorg er mer sårbare enn andre. Man ikke skal ikke bruke skjult mikrofon eller falsk identitet med mindre man skal informere om forhold av stor samfunnsmessig betydning.

Publisering
Det er mange ting å ta hensyn til i selve presentasjonen også. For eksempel skal teksten presenteres så saklig og med omtanke. Man skal ha et klart skille mellom fakta og kommentarer. Det er viktig å ha respekt for at ingen mennesker er like og at alle er like verdifulle. Personlige og private forhold skal ikke trekkes inn i sak med mindre det er viktig for saken.

Når det kommer til reportasjer om sensitive tema som kriminalsaker, barnevernssaker og lignende skal man ikke forhåndsdømme. Vær forsiktig med å bruke bilder og navn på tidlige stadier i etterforskning eller ved saker om klanderverdige eller straffbare forhold. Redegjør for skyldspørsmål og informer om at ingenting er avgjort før det foreligger en dom. Ta hensyn til hvordan slike saker kan virke på ofre og pårørende, spesielt i saker der det omtales omkomne eller savnede. Her skal ALLTID de pårørende varsles før media kan bruke navn og bilde. Ta også hensyn hvis det er snakk om barn, tekn på hva det vil si for barnet å bli brukt i saken.

De som beskyldes for krenkende eller straffbare handlinger skal så snart som over hode mulig få komme med tilsvar og eventuelle faktaopplysninger som støtter deres sak. Med mindre det dreier seg om løpende meningsutveksling eller at de selv sier fra seg retten til dette.

MERK: Dette er en ren redegjørelse for det som står i Vær Varsom Plakaten.

Kilder: www.nj.no/Journalistikk/Etikk/Var_Varsom-plakaten/
http://utdanning.no/yrker/beskrivelse/journalist
Aktuelle linker: www.nj.no