De siste ukene har jeg prøvd å sette meg inn i hvorvidt barnevernet begår overgrep eller ikke. I denne jakten på mer kunnskap endte jeg opp som mål for trakassering fra det jeg har valgt å kalle for antibarnevern ekstremister. Jeg vil her spesifisere at jeg ikke mener alle som er imot barnevern eller som mener barnevernet trenger endringer. Jeg mener den harde kjernen som er villige til å gjøre hva som helst for å få sin sak frem unntatt en ting; se sannheten i øynene.
Hva er en ekstremist?
Så hva er en ekstremist? I ordbøkene blir det definert som personer med ytterliggående synspunkt. Hos antibarnevernerne er synspunktet klart: barnevernet bør fjernes. Ingen andre løsninger er gode nok. Barnevernet skal fjernes i sin helhet og storfamilier skal brukes til å ta hånd om barn i vanskelige situasjoner. En ekstremist vil gjerne gå til spesielle metoder for å få frem den ene rette sannheten. I dette tilfellet legges det ut såkalte svartelister over hvem man bør holde seg unna. Det blir også sendt ut advarsler om personer, noe jeg fikk erfare få timer etter jeg hadde introdusert meg i debatt.
På mange måter kan denne ekstremistiske harde kjernen ses på som en sekt. En av landets ledende eksperter på sekter sier i en nettprat på Aftenposten følgende om hva som kjennetegner sekter: Sterkt konformitetspress. Kritiske spørsmål vendes tilbake til deg selv som uttrykk for manglende åndelighet eller modenhet. Ledelsen er svært autoritær. Skal ikke ha opposisjon. Tvil anses som opprør. Ofte vil deler av læren holdes hemmelig (gjelder ikke alltid). Reaksjon ved utmelding. Alle kriterier trenger ikke være oppfylt, men usunnheten lar seg gjerne kjenne igjen i noen av disse kriteriene.
Skal man følge hans utsagn trenger altså ikke en sekt å være en religiøs sekt. Hvis jeg sammenligner de observasjoner jeg har hatt med dette, så kan dette miljøet defineres som en sekt. De har en person som fremstår som autoritet på overgrep fra barnevernet. Det er et sterkt konformitetspress og alle som ikke føyer seg inn i flokken blir blokkert eller slettet. Det er ikke lov å stille kritiske spørsmål. Jeg ble selv kastet ut fra en støttegruppe fordi jeg var for kritisk til noen i den harde kjernen.
Alle kritiske spørsmål ble svart med kommentarer om at jeg var umoden, og på barnevernet sin side. Det kom også beskyldninger om at jeg jobbet i barnevernet og tipset barnevernet. På tross av at jeg har sagt at jeg er for endringer i systemet i barnevernet. Min tvil og opposisjon ble sett på som opprør og manglende støtte. Det man dessverre ikke tenker på er at menneskene i disse situasjonene er sårbare og lette å lede, det er vanskelig for dem å gjøre opprør mot personer som har vært ledende inne i miljøet i 20 år. Spesielt når disse tar i bruk skitne triks for å sverte alle som ikke deler deres mening eller de oppfatter som overgripere. Dette er utrolig synd, ikke bare for dem selv og deres barn, men for de barna som det faktisk begås overgrep mot. Deres historier forsvinner i foreldrenes historier om et barnevern som kidnapper, stjeler og selger barn.
Media: kjøpt og betalt?
En av tingene som stadig trekkes frem i dette miljøet er medias posisjon. Det kommer stadig anklager om at media blir styrt av utenforstående, gjerne staten. Dette angir de som en årsak til at de ikke når frem med sin sak. De er en minoritet som fremstiller seg som stadige ofre for statens overgrep. Er det slik at staten begår overgrep i enkelte av disse sakene? Ja, det er jeg ikke i tvil om.
Det er viktig å rette søkelyset på det vonde som skjer også i staten. Men det er noe med måten det gjøres på. Man når ikke frem til journalister med å presse dem til å vinkle det de skriver for å støtte saken, hvilket jeg også har opplevd i en telefonsamtale med en av ekstremistene. Her fikk jeg kjapt beskjed om at hvorvidt jeg fikk materiale eller ikke til videre arbeid med saker om barnevernet var avhengig av denne samtalen. Fordi vedkommende ville enten bifalle meg eller advare om meg til de titusener som var i personens nettverk. Jeg har gitt beskjed om at min jobb ikke er som talerør for en gruppe men å sette ting på dagsorden slik at Norge kan få se hva som skjer. For å gjøre dette forholder jeg meg til Vær Varsom Plakaten.
Barnets personvern lite verdt
Ganske tidlig i prosessen så jeg også hvordan disse velger å legge frem sine saker. Dette er noe jeg stiller stort spørsmål ved. Flere av disse som har blitt fratatt barna legger gjerne ut dokumenter om deres saker med navn og bilder av barna. I praksis vil dette si at barna mister sin rett til personvern fordi foreldrene tar avgjørelsene for dem uten tanke på hvilke konsekvenser det kan få for barna senere. Det er de voksne som er ansvarlige for at deres barn får det personvernet de har krav på. Men når foreldrene selv ikke evner å se hva som egner seg å legge ut på nett om barna; hvem skal da gjøre dette?
Jeg kan forstå argumentasjonen om at man ikke skal frata offeret identiteten. Men jeg mener også at foreldrene kan kjempe sakene uten å forulempe barna noe videre. En tanke som ekstremistene er fullstendig uenig i. De mener de har all rett til å offentliggjøre alt som kan hjelpe deres sak. De mener også at det skal være fritt frem for å navngi overgripere og offentlig ansatte på nettet. Noe jeg også opplevde på tross av at jeg verken er offentlig tjenestemann eller en overgriper. Mitt fulle navn og adresse, med kart ble lagt ut på ene støttegruppa. Skal det være lov å behandle folk på den måten bare fordi man påberoper seg ytringsfrihet?
Setter spor for alltid
I utgangspunktet er det få som faktisk oppnår noe med å klage på slik oppførsel. Ting blir ikke slettet fra gruppene og folk stoler på rykter uten å stille kritiske spørsmål til det de leser, og sender dermed videre på e-mail og personlige meldinger, og dette vet slike grupper å benytte seg av. Skal slike grupper virkelig få regjere som dem vil, basert på ytringsfrihet? Skal det være lovlig å sette ut falske rykter og advarsler om personer? I tidligere nevnte nettchat skriver også Arne Tore Sveinall at sannheten ofte har dårlige kår i et sektmiljø. Det blir brukt en målet helliger midlet tankegang og løgner for å nå et absolutt mål, blir løgner også brukt. Lagt sammen med mine observasjoner med miljøet de siste ukene så kan jeg konstatere at dette stemmer. Det oppfordres til å legge ut navn på offentlige tjenestemenn som de betrakter som overgripere. De sier det er lovlig, når det i praksis blir trakassering. Men målet helliger jo midlet så offentlige ansatte, journalister, redaktører og andre må bare akseptere at de blir hengt ut og lagt åpne for hugg.
