Film for folket eller kritikere?

For et par uker ble den norske filmen PAX sluppet ut. Den har blitt slaktet nedenom og hjem av de fleste unntatt meg og en i Fredrikstad Blad ettersom jeg har forstått. Er det slik at de norske filmene som dreier seg om alt annet enn våpen og action er så dårlige at de aldri burde vært lagd?

Helt siden jeg var liten har jeg vært lidenskaplig opptatt av film. Filmene har gitt med mye glede, de har hjulpet meg å sette ord på ting i tøffe perioder og noen av dem har unektelig vært så dårlige at jeg til slutt bare har skrudd dem av for aldri å se dem igjen.Film er underholdning, men det kan også være så mangt for mange.

De siste årene har vi sett at den norske filmen har blomstret, men med få kvinnelige regissører i høysetet. Annette Sjursen kaller Pax for sitt hjertebarn, noe som viser i hele gjennomførelsen av filmen. HUn ble for alvor kjent som regissør her i Norge med filmen Min misunnelige frisør, en film som ble rost opp i skyene i 2004 når den kom ut. Manuset var basert på Lars Saabye Christensens novelle Min misunnelige frisør og de samarbeidet om utarbeidelsen av manuset. Når da samme person som har laget en kritikerrost film, som folk også likte, kommer tilbake og ber filminsistuttet om støtte til nytt prosjekt, så er det logisk at det blir både tatt alvorlig og godkjent uansett hvilket kjønn regissøren var.

Prinsippene var til stede for at det skulle bli en ny inntektsbringende, god og populær film. Allikevel går Nikolaj Frobenius ut i landets aviser og hevder at han som konsulent i NFI faktisk måtte forholde seg til en kjønnskvotering, og at dette var årsaken til at PAX fikk støtte, fordi regissøren var en kvinne. Han har også sagt at han har angret denne avgjørelsen i ettertid blant annet fordi manuset ble endret til det ugjennkjennelige ifølge han. Jeg har ikke lest det originale manuset, så om det er endret eller ikke aner jeg ikke, og helt ærlig? Det bryr meg ikke. Alle regissører har kreativ frihet og skal selv stå for det produktet de leverer ut. Om det innebærer endringer underveis for å følge regissørens visjoner? Javel, go for it! Det er deres film, det er deres kreative prosess, det er deres kreative resultat, uansett hvilket kjønn de er.

Filmen har hatt dårlige besøkstall til nå ja, men det betyr ikke at filmen er dårlig. Ja, filmanmelderne har dømt den nedenom og hjem, men er det fordi at den er dårlig, eller dømmer de filmen fordi den er norsk og fra en kvinnelig regissør? Ja, man kan jo spekulere i det til man blir både blå og grønn. Men det som er helt sikkert er at smaken er som baken. Det handler om hva en film gir deg når du går og ser den. Det handler om de følelser den fremkaller hos deg når du sitter i kinosalen klar for en opplevelse. Ser man på filmweb er det mange publikummere som har fått mye ut av filmen. Der kritikere har gitt fra 1 til 3 på terningen har et gjennomsnitt av 346 personer gitt filmen en 4 på terningen. Så hvem har rett?

Og jeg? Jeg elsket filmen. I en tid hvor vi preges av at alt skal være perfekt er det godt å bli påminnet om at livet består av mer enn fine hus, vakre kropper og nydelige klær. Det består av følelser, både gode og vonde. Det består av problemer, såvel som lykkelige stunder. Gjennom de vanskelige stundene lærer vi oss å sette pris på og se de gode stundene for det de er. Vi har kropper som ikke er perfekte og deler av kroppene kan faktisk feile, og det kan skje hvem som helst. Vi har også mennesker som er villige til å donere bort sine organer til de som trenger dem for å kunne leve videre.Vi har mennesker som blir stilt ovenfor vanskelige valg som bestemmer liv eller død. Ja, denne filmen er full av alt dette, men den er ikke pretensiøs. Den gjør det hele på en enkel og vakker måte med et flott og overbevisende skuespillergalleri. Og ja, jeg er kvinne, men ingen rødstrømpe. Jeg mener man skal tildeles midler fordi det er tro på prosjektet, ikke fordi man er kvinne eller mann.